I henhold til menneskerettslovens § 3 gjelder Barnekonvensjonen direkte i norsk rett. Hvis det er motstrid mellom en lovbestemmelse og hva som praktiseres i henhold til denne lovbestemmelsen og konvensjonen, så skal konvensjonen gå foran.

I en sak jeg nylig har jobbet med, som involverte tre barn, ble saken behandlet både av UDI og UNE, uten at forvaltningen sørget for å høre barna. Utlendingslovens bestemmelse i § 38 tredje ledd om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og at barn kan innvilges opphold i tilfeller hvor en voksen ikke ville ha fått det, blir systematisk tilsidesatt. 

At  barnets beste skal være et grunnleggende hensyn er fastslått i Barnekonvensjonens art 3. For å fastlegge hva som for det enkelte barn er best ,skal staten i henhold til art 12 garantere  et barn, som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til  fritt å gi uttrykk for disse, og at  synspunktene vil bli tillagt vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.  For at dette skal kunne gjennomføres, er staten videre forpliktet til å sørge for at barnet blir hørt, fortrinnsvis direkte for det organ som skal ta avgjørelsen. Hvordan dette skal skje er utførlig fastlagt gjennom generelle retningslinjer for gjennomføringen av art 12.

Norge er forpliktet til å følge konvensjonen, og har vært det i en årrekke. Men i utlendingssaker blir ikke Barnekonvensjonen fulgt. Barn blir ikke hørt. Ivaretakelse av barnet i henhold til konvensjonen er  ikke satt i system, eller det systemet som fungerer i praksis, er ren overkjøring av barna som individer og rettighetshavere. Det er tidligere påpekt at barna, som nå skal sendes ut, ikke har fått en individuell behandling. Og slik jeg har kjennskap til at systemet fungerer, vil jeg anta at ikke et eneste av de barna har blitt hørt og fått sitt standpunkt vektlagt i overensstemmelse med barnekonvensjonens art 3, jf art 12.  

Bør ikke den nye barneministeren få et betimelig spørsmål om hvor lenge regjeringen syns de kan ignorere en konvensjon som Norge er forpliktet av ?

Etter to års opphold har jeg nå vært tilbake som advokat i et år. Og så har jeg forsøkt meg som blogger. Erfaringen er nok at det holder hardt å delta i diskusjoner og bruke tid på hjemmesida når jeg nå har fått veldig mye å gjøre som advokat. Det er vanskelig å forutberegne arbeidsmengden, og er du advokat og har påtatt deg en sak., så er det nå det som må prioriteres. Det har ført til at jeg har ønsket dere god jul langt ut i mars. Flaut, men ordtaket jula varer helt til påske har vel sin opprinnelse...?

Det er også slik at det for tiden går så mange viktige og store diskusjoner på rettsområder, hvor jeg er engasjert, at det nesten føles uoverkommelig å kaste seg ut i det. Diskusjonen om det biologiske prinsipp er for eksempel et slikt tema. Jeg trenger ikke å lese noe som helst for å vite hva jeg mener om det. Men jeg har nå en gang bestemt meg for at jeg skal lese Raundalen utvalgets innstilling før jeg deltar i akkurat den diskusjonen. Og det har jeg dessverre ikke fått tid til enda.

Lysbakken er ikke barneminister lenger og det er etter mitt syn bra for barna. Området tildeling av penger er nok ikke det området hvor mangel på dømmekraft og etisk skjønn har gitt de mest alvorlige utslagene. Hver eneste uke blir jeg kontaktet av fortvilte foreldre som trenger bistand mot et barnevern som misbruker makt og hvor sunn fornuft og etisk gode holdninger er fraværende. Jeg oppfattet at det var et slikt barnvern Lysbakken ville ha mere av. Eller som han nektet å se eksistensen av.

Vil benytte anledningen til å ønske alle samarbeidspartnere en riktig god jul. Først nå på andre juledag har jeg fått id til å trekke pusten og kose meg med det som hører jula til. Samvær med familie og venner. Og etter at stormen har lagt seg har det også vært mulig å stikke hodet ut og trekke frisk luft.

I år var det ganske spesielt å komme direkte fra Palestina til Ole Dalens julekonsert i Trondheim. I bakhodet var fødselskirken og juletretenning  i Bethlehem og vandring på olivenberget og Getsemane hage i Jerusalem,

Samtidig var jeg oppbrakt over å ha sett hvordan pelestinerne blir behandelt i sitt eget hjemland. Systematisk blir de utsatt for brudd på menneskerettighetene. Etter at jeg kom hjem  ble jeg tilfeldigvis sittende og se Vibeke Løkkebergs film fra krigen på Gaza for et år siden. Her ble krigen bekskrevet rått og brutalt gjennom barns øyne,  og da er budskapet kanskje banalt, men likevel krystallklart.

Krig og undertrykkelse er meningsløst, og det å sloss for rettferdighet og grunnleggende menneskerettigheter er faktisk ganske meningsfylt både borte og hjemme. Med det forsettet vil  jeg gå inn i 2012.

Jeg er tilbake fra sommerferie og klar for et nytt arbeidsår. Men denne sommeren brakte med seg en uhygge, som er uvirkelig, men likevel så ugjendrivelig virkelig.

En terrorhandling preget av ekstrem og iskald menneskeforakt har etterlatt seg en helt ufattelig sorg og smerte hos de etterlatte og de skadede og deres pårørende. Også de som var der og overlevde og unngikk å bli fysisk skadet har en tung bør å bære. Vi som ikke var involvert kjenner på en fortvilelse og tristhet over at dette kunne skje i vårt lille land. Det har vært sagt mye klokt om å møte terror med åpenhet, demokratisk meningsbrytning, kjærlighet og toleranse, - det motsatte av det gjerningsmannen sto for. Jeg slutter meg til det, og jeg vil utrykke min medfølelse med alle ofrene for terrorhandlingen.

I dag fikk jeg en e-post fra Advokatforeningen som opplyste at de fikk mange henvendelser fra personer med behov for bistandsadvokat og at de ville bidra til å sette dem i kontakt med oss som praktiserer som bistandsadvokater. Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på at jeg har lang og omfattende erfaring som bistandsadvokat, og at jeg kan påta meg oppdrag.